Utvidet ytringsrom for offentlig ansatte

Målet er i første omgang å etablerte et nettmagasin som skal drive journalistikk og fremme debatt om ytringsfrihet og ytringskultur i offentlig sektor, med et kritisk blikk på hva som begrenser ytringer i dag.

For de som finner det riktig å gå ut med informasjon som fortjener offentlig oppmerksomhet, skal magasinet være en seriøs og foretrukket kanal.

Magasinet skal publisere offentlig ansattes egne tekster om spørsmål de jobber med og som de mener fortjener offentlig oppmerksomhet, eller om forhold som påvirker offentlige institusjoners evne til å levere på sine samfunnsoppdrag.

Et eget diskusjonsforum skal gi offentlig ansatte anledning til å diskutere hvordan de kan navigere mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt i praksis, og andre forhold knyttet til å jobbe i offentlig sektor.

Det vil være lav terskel for anonymitet, men bare når dette kan kombineres med saklighet, etterrettelighet og mulighet for tilsvar for de som eventuelt blir kritisert.

Gjennom egen journalistikk basert på tips og informasjon fra offentlig ansatte, vil magasinet undersøke og debattere forutsetningene for ytringsfrihet i offentlig sektor, med et kritisk blikk på hva som står i veien for en romsligere ytringskultur.

Magasinet vil også belyse og avdekke andre forhold knyttet til offentlig sektor med vekt på hva som påvirker offentlige institusjoners evne til levere på sine samfunnsoppdrag. Ambisjonen er å bli ledende på journalistisk dekning av slike spørsmål, på grunnlag av tips, informasjon og tekster fra de som vet mest om nettopp dette.

Magasinet vil søke å supplere og nyansere dekning av dagsaktuelle saker i andre medier ved å stille spørsmål om debattenes blindsone: Hvordan ville aktuelle spørsmål blitt bedre belyst hvis offentlig ansatte hadde deltatt i det offentlige ordskiftet og fortalt hva de visste?

Magasinet skal verken være «kritisk» eller «positiv» til offentlig sektor. Det skiller seg først og fremst fra andre medier ved at den viktigste kilde er offentlig ansatte, som kjenner offentlig sektor best, og de er ofte både stolte og frustrerte, samtidig.

At offentlig ansatte er foretrukken kilde, betyr ikke énkildejournalistikk: Redaksjonen skal drive uavhengig, kritisk journalistikk, og all informasjon skal verifiseres så langt mulig og søkes belyst fra flere sider i tråd med vanlige journalistiske idealer.

Når flere offentlig ansatte bruker sin ytringsfrihet, vil vi få et rikere offentlig ordskifte og en bedre offentlig sektor.

Offentlig ansatte har verdifull kunnskap som er interessant for oss alle: Offentlige institusjoner er ofte blant landets viktigste kompetansemiljøer, og når man jobber med forvaltning får man unik erfaring og ser ofte viktige samfunnsforhold fra andre perspektiv. Den kunnskapen kan nyansere det offentlige ordskiftet om mange tema.

De ansatte vet særlig mye om forhold som begrenser offentlige institusjoners evne til å levere på sitt oppdrag, enten det skyldes systemer og rutiner, ineffektiv organisering, lederes prioritering og kompetanse, faglige råd som ignoreres, uheldig politisk styring, eller annet. Slik informasjon kan bidra til ansvarliggjøring og forbedring om den blir offentlig kjent.

Mange offentlig ansatte bidrar til det offentlige ordskiftet i dag, men det er oftest ledere og utvalgte talspersoner, med budskap som er nøye tilpasset strategiske behov.

Offentlig ansatte har også frihet til å ytre seg i kraft sin egen kompetanse, og ikke bare på vegne av sin arbeidsgiver (litt avhengig av arbeidsgiver og stilling, og selvsagt alltid begrenset av taushetsplikten). Om flere bruker den friheten, vil det gi rikere offentlig ordskiftet og på sikt bedre offentlige institusjoner.

Ytringsfrihet må selvsagt balanseres mot lojalitetsplikten. Mange offentlige institusjoner i dag begrensninger i ytringsrommet, både organisasjonspålagte og selvpålagte, som går mye lenger enn hva som kreves av lojalitetsplikten. Lojalitetsplikten må dessuten ses i lys av offentlig ansattes ytringsplikt til å engasjere seg offentlig i saker som har offentlig interesse, eller dele informasjon om forhold som påvirker offentlige institusjoners evne til å levere på sine samfunnsoppdrag. Ytringsplikten er riktignok ikke særlig tydelig formalisert, men det er heller ikke lojalitetsplikten.

Begrensninger på interne ytringer utgjør en risiko for organisasjonens evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag over tid, fordi det påvirker institusjonens evne til å lære, utvikle seg, drive faglig debatt og holde fast på sine beste fagfolk. Utvidet internt ytringsrommet vil derfor også til bedre offentlig sektor. Dette er ikke et hovedmål for Anonyme byråkrater, men en sannsynlig effekt.

Hva som diskuteres internt, er også av offentlig interesse. Alle sunne fagmiljøer har intern diskusjon og dissens, som ofte ikke er synlig for utenforstående. Det kan være ukomfortabelt for ledere og politikere i posisjon å eksponere hva det er dissens om, men dette utgjør verdifull kunnskap for borgere, media og politikere i opposisjon. Det skulle bare mangle at intern faglig og strategisk debatt i et fagmiljø eid og finansiert av fellesskapet, blir synlig for fellesskapet.

Det er krevende å navigere mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt, særlig når man står alene. Mange offentlig ansatte vurderer om de skal gå ut med informasjon som de mener har offentlig interesse, men de fleste konkluderer med at den ulovfestede lojalitetsplikten trumfer den grunnlovfestede ytringsfriheten.

Magasinet vil undersøke og debattere forutsetningene for ytringsfrihet i offentlig sektor med et kritisk blikk på hva som står i veien for en romsligere ytringskultur, og peke på offentlig ansattes ytringsplikt. I tillegg til generelle og prinsipielle spørsmål (som også diskuteres andre steder), vil magasinet tilstrebe en praktisk tilnærming med utgangspunkt i offentlig ansattes egne erfaringer og legge til rette for en offentlig samtale mellom offentlig ansatte om hvor grensene går i praksis.

Magasinet vil skape presedens ved å dekke konkrete eksempler der rollemodeller demonstrerer hva som er mulig, lovlig og ønskelig, og diskusjon og uttalelser om helt konkrete saker, eksempel uttalelser hos Sivilombudet.

Magasinet vil også skrive om hvordan lignende dilemma diskuteres og håndteres i andre land.

Samlet sett vil dette bidra til å normalisere bruk av ytringsfriheten, demonstrere at ytringsrommet er større enn de fleste tror, og overtid utvide offentlig ansattes komfortsone i det offentlige rom. Da vil flere lande på at det er riktig å gå ut.

Om det lykkes, vil det også kunne føre til at offentlig ansatte blir mer synlige i andre medier, ikke bare i dette magasinet. Som fagfolk i sine fagfelt, eller som kommunalt ansatte, vil det ofte være mer naturlig for dem å engasjere seg i andre medier – lokalaviser, fagpresse, riksmedier, med egne tekster, eller som intervjuobjekter.

For de som finner det riktig å si fra om forhold som fortjener offentlig oppmerksomhet, skal magasinet tilby publisering med lav terskel med tanke på sjangerkrav, men høye krav til saklighet og streng redaksjonell vurdering av om innholdet har offentlig interesse.

De som ikke vil skrive selv, oppfordres til å tipse redaksjonen. Ettersom offentlig ansatte ofte er litt skeptisk til journalister, vil det være viktig å demonstrere seriøsitet og gjøre seg fortjent til de offentlig ansattes tillit.

Ved å demonstrere seriøsitet over tid, vil magasinet kunne bli førstevalget for offentlig ansatte som mener det er riktig å tipse en redaksjon eller å ytre seg offentlig. Det er et suksesskriterium i seg selv, men også en del av strategien for å lykkes med finansiering: Når magasinet oppnår tillit hos mange offentlig ansatte – dyktige og dedikerte ansatte i mange av landets viktigste fagmiljøer i sine fagfelt – får redaksjonen tidligere og bedre tilgang til tips og informasjon, som kan brukes til å drive god journalistikk både om offentlig sektor og andre saksfelt. Det legger igjen grunnlag for mer interesse og flere lesere.

På sikt skal magasinet finansieres av en kombinasjon av abonnement og annonser. Det jobbes med scenarier som viser gode muligheter til finansiering på sikt.

Alle scenariene forutsetter at magasinet først har demonstrert hva det er og kan bli, fått oppmerksomhet og fortjent tillit, ikke minst hos offentlig ansatte som er avgjørende både som kilder og abonnenter. Støtte i oppstartsfasen er derfor avgjørende.

Fritt Ord tror på ideen og har gitt 200.000 i støtte til etableringen! Det er både en tillitserklæring og enormt god drahjelp. Ytterligere støtte vil brukes til å produsere enda mer innhold og dramatisk styrke sjansene for å komme over terskelen til det punkt der videre virksomhet kan finansieres gjennom abonnement og annonser.

Magasinet er etablert fordi offentlig ansatte har kompetanse og erfaringer som er av interesse for andre i samfunnet, og fordi det har enorm verdi for samfunnet å senke terskelen for at denne kunnskapen når ut. Målet er ikke å fremme offentlig ansattes interesser eller representere offentlig ansatte i offentligheten. Det har vi fagforeninger til.

Det er ingen åpen informasjonskanal for offentlig ansatte, og slett ikke et sted for partsinnlegg i organisasjonsinterne diskusjoner. Redaksjonen skal på selvstendig grunnlag vurdere informasjon ut fra om det har offentlig interesse, og om det er egnet for offentliggjøring. Det er slett ingen varslingskanal; for forhold som hører til under varslingsregimet må etablerte rutiner brukes.

Magasinet vil forsøke å unngå en negativ tone, og positiv informasjon om forhold som styrker offentlige institusjoner er minst like interessant og ekstra velkommen som kritikk.

Selv om magasinet vil utfordre gjengse forståelser av lojalitetsplikten, skal ikke taushetsplikten utfordres. Offentlig ansatte jobber mye med informasjon som av gode grunner er konfidensielt eller av andre grunner unntatt offentlighet, og magasinet har ingen ambisjon om å publisere slikt.

Også diskusjonsforum der offentlig ansatte skriver selv, skal redigeres for å unngå informasjon som ikke hører hjemme i offentligheten.

Når offentlig ansatte deler tips og informasjon med oss i fortrolig, skal informasjonen beskyttes svært strengt. Kildevernet er absolutt.

Jeg bruker flertallsformen «vi», selv om det foreløpig bare står én til rors (Øyvind). Enn så lenge har vi ikke finansiering på plass, og da må det være slik. Når vi kommer i gang, vil redaksjonen bestå av en liten håndfull journalister.

De viktigste og avgjørende bidragsyterne vil være offentlig ansatte som bidrar til på dugnaden gjennom tekster, diskusjon, informasjon og tips.

Men nå er det altså bare jeg, Øyvind Eggen (53). Jeg startet min karriere som journalist, og har siden jobbet mye med kommunikasjon og samfunnsdebatt – bortsett fra når dette har vært begrenset av lojalitetsplikten som byråkrat. Jeg har arbeidserfaring som forsker, konsulent, samfunnsdebattant, toppleder og mellomleder, i tillegg til private politiske og interessepolitiske engasjement.

Den viktigste inspirasjon til dette initiativet kommer fra mine to perioder som byråkrat, først gang som fagdirektør og deretter som leder for Kunnskapsbanken i Norad. I sistnevnte stilling hadde jeg ansvar for størstedelen av Norges faglige samarbeid med mål om å styrke offentlige institusjoner i utviklingsland, i tett samarbeid med rundt 20 norske statlige virksomheter. Det ga meg tilgang til faglig kunnskap om viktigheten av en god offentlig sektor, praktisk erfaring fra forvaltning, og stadige påminninger (fra både utviklingsland og Norge) om hvor avgjørende god forvaltning er for et samfunns utvikling.

Samarbeidet med andre norske offentlige institusjoner ga meg også stadige påminninger og hvor mye god kompetanse som finnes i forvaltningen, med høyt kompetente, dedikerte offentlig ansatte, mange også svært gode til å formulere seg skriftlig og muntlig – men nesten usynlige i offentligheten.

På denne bakgrunn sa jeg opp min faste stilling i Norad – den skumleste beslutning i min karriere så langt – for å forsøke å stable dette på beina. Jeg har gitt meg selv ut 2024 til å finne ut om det lar seg realisere.

Fritt Ord har bidratt til oppstarten. Jeg håper på noe mer støtte, som vil bli brukt til å leie inn journalister på frilansbasis for å fylle magasinet med interessant innhold.

Beste tidspunktet for å påvirke dette initiativet er før det er kommet i gang, og du kan bidra! Har du gode ideer til hvordan initiativet bør tas videre? Forslag om hva vi bør fokusere på, eller tips om konkrete saker? Er du journalist og har mulighet til å ta noen oppdrag i oppstartsfasen, før vi har råd til fast ansattelse? Kanskje du har mulighet til å bidra med økonomisk støtte i oppstartsfasen, eller god ide til hvordan magasinet kan finansieres? Ikke nøl med å ta kontakt! Send en epost til oyvind@eggen.cc eller en SMS til 93038721. Alle henvendelser behandles anonymt.

Hvis du vil bli holdt informert om videre utvikling av initiativet, send en epost til oyvind@eggen.cc med emnefeltet “hold meg orientert”. Da vil du få noe informasjon, du vil kanskje bli spurt om tips og råd gjennom spørreundersøkelser og lignende, og på et tidspunkt vil du kanskje bli invitert til å tegne abonnement. Når de digitale løsningene er på plass, vil adressen din bli lagt inn i en database som håndteres i tråd med Personopplysningsloven (GDPR).